Husker du disse klokkene fra jappetiden?

Submariner, Speedmaster, Navitimer, Monaco, Royal Oak og Nautilus, er bare noen av de ikoniske klokkene som ble unnfanget på 50-, 60- og 70-tallet. Gjerne er det også fra disse gylne tiårene at dagens produsenter henter inspirasjon til deres relanseringer og «neo-vintage».

Interessen for 1980-tallets klokker har derimot vært nokså laber. Som en epoke preget av både kvartsrevolusjon og jappetid, var hverken smakløse, vulgære eller teknisk forglemmelige klokker ukjente fenomener. Likevel synes vi at tiåret har fått et ufortjent dårlig rykte – for flere av 80-tallets klokker fortjener å trekkes både opp og frem.

Enkelte 80-tallshelter nyter faktisk ikonisk status. Casio G-Shock DW-5000C ble designet av den japanske ingeniøren Kikuo Ibe, i et forsøk på å skape en klokke som skulle tåle «alt». Etter nesten tre år med utvikling og testing, ble den første G-Shock presentert for verden i 1983. Designet har forblitt bortimot uendret frem til idag, og G-Shock er blant få batteridrevne kvartsklokker som nærmest unisont hylles av klokkeinteresserte verden over.

Røffere design

G-Shock var imidlertid ikke den eneste japanske tøffingen som så dagens lys på 80-tallet. Seiko H558-5000 kombinerte sterke spesifikasjoner med et svært distinkt ytre, med både analog og digital tidsvisning. Dette var nok til å fange oppmerksomheten til Arnold Schwarzenegger, som festet klokken til sitt muskuløse håndledd i filmene Commando (1985), Raw Deal (1986), Predator (1987) og Running Man (1987). Seiko «Arnie» nyter i dag kultstatus, og ble i fjor relansert i en forsiktig oppdatert utgave. 

I de høyere prisklassene kommer vi ikke utenom Rolex – men la oss være litt mer kreative enn de typiske «two-tone»-modellene i gull og stål. Explorer II ref. 16550 fløy lenge under radaren til mange entusiaster og samlere, men har de seneste årene fått oppmerksomhet for spesielt ett sjarmerende trekk: Grunnet en feil med lakken har mange av de opprinnelig kritthvite urskivene, utviklet et varm kremfarget tone. Explorer II ref. 16550 debuterte i 1985, og markerte overgangen fra den gamle Explorer II «Freecione» ref. 1655, til den moderne ref. 16570.

Modultenkning

1985 var også året da IWC introduserte merkets første armbåndsur med evighetskalender. Da Vinci Perpetual Calendar ble en milepæl for moderne klokkeproduksjon, hvor man for første gang lykkes i å industrialisere produksjonen av en svært avansert komplikasjon. Hjernen bak det hele var den legendariske urmakeren Kurt Klaus, som designet en kalendermodul kompatibel med et standard Valjoux 7750-verk. Ikke bare forenklet dette produksjonen, men modulen var i seg selv en teknisk bragd med mange smarte løsninger for økt brukervennlighet.

Cartier Santos Galbée er en annen lekker 80-tallshelt, men her handler det mer om eksteriøret enn mekanikken på innsiden av kassen. Klokken var et redesign av Cartiers opprinnelige Santos fra 1904, gjort i beste 80-tallsånd med «two-tone», kvadratisk kasse, lenke, romertall og eksponerte skruehoder. Santos Galbée ble også lansert i opulent helgull – en variant som ble båret av selveste Gordon Gekko i finansdramaet Wall Street (1987).

Materialmiks

Modellen Hublot fra den sveitsiske produsenten MDM Genève (senere bare «Hublot»), var på sin side et helt nytt design fra bunnen av. Ved lanseringen i 1980 var materialmiksen av luksuriøst gull og «billig» gummi nærmest en liten revolusjon, og klokken kan i ettertid regnes som selve stamfaren til det moderne Hublot. Da bransjelegenden Jean-Claude Biver tok over styringen i selskapet tidlig på 2000-tallet, var det porthull-formede designet og leken med ulike materialer inspirasjonskilden bak den nye suksessmodellen Big Bang.

Det er en kjensgjerning at ikke alle 80-tallsdesign har holdt seg like godt, og side om side med heltene finnes det også en og annen skurk vi gjerne kunne vært foruten. «Rock Watch» fra 1986 var en serie med kvartsklokker produsert av Tissot, hvor kassene ble fremstilt fra ulike bergarter. Designet er mildt sagt datert, og ideen hører i dag mer hjemme på Kickstarter enn hos en seriøs sveitsiske klokkeprodusent.

Førsteutgaven av TAG Heuer Formula 1 fra 1986 kan heller ikke sies å være noe høydepunkt. Desperat etter å tjene penger og inspirert av suksessen til Swatch, satte TAG Heuer i gang arbeidet med å utvikle en kolleksjon kvartsklokker med kasser av glassfiber. Resultatet minnet mest om barneklokker, og må sies å være en liten tragedie for et merke med mekaniske modeller som Autavia, Carrera og Monaco på merittlisten.