Debattinnlegg: Marius Gonsholt Hov, sjeføkonom i Handelsbanken Capital Markets
Nordeas sjeføkonom, Kjetil Olsen, hadde mye på hjertet i sin lørdagskronikk «Vi legger’n død», som blant annet var rettet mot meg. I NRK Debatten 14. mai, der jeg deltok, argumenterte jeg for at koblingen mellom oljepengebruk og inflasjon, og dermed styringsrenten, er mindre direkte enn mange tror. Olsen fremstiller imidlertid dette som at jeg nærmest avviser koblingen helt. Han viser til Norges Bank og det faktum at økt oljepengebruk i revidert nasjonalbudsjett bidro til å løfte rentebanen i juni, og antyder at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Dette er eplekjekk stråmannsargumentasjon.
Økonomene Magne Mogstad og Martin Blomhoff Holm påpekte at selv betydelig økt pengebruk neppe ville påvirket inflasjonen eller rentesettingen i vesentlig grad.
Bakgrunnen er en tidligere NRK-sak hvor flere økonomer, inkludert meg, kritiserte regjeringen for å overdrive sammenhengen mellom oljepengebruk og inflasjon. Derfor var også den samme regjeringen avventede med å yte økonomisk nødhjelp til de som trengte det som mest under dyrtiden. Økonomene Magne Mogstad og Martin Blomhoff Holm påpekte at selv betydelig økt pengebruk neppe ville påvirket inflasjonen eller rentesettingen i vesentlig grad.
For å understreke det hele, kan vi se til Finansdepartementets makromodeller, NORA og KVARTS, som indikerer en inflasjonseffekt på 0,05–0,15 prosentpoeng på 2–3 års sikt ved en varig økning i oljepengebruken på 10 milliarder kroner (se skriftlig spørsmål 1662 fra Stortinget våren 2022). Beregningene tar imidlertid ikke hensyn til at pengepolitikken vil respondere. Men plugger vi det hele inn i en enkel pengepolitisk regel – som skissert i for eksempel Norges Banks pengepolitiske rapport 2/2022 – havner vi ganske nære null.
SSB har også analysert dette, inkludert renteeffektene, og funnet at en økning i oljepengebruken på 10 milliarder kroner i 2023 vil øke pengemarkedsrenten med kun 0,02–0,16 prosentpoeng, se Økonomiske analyser 3/2022. Intervallet speiler hva pengene brukes til; økt kommunal sysselsetting, statlige investeringer eller skattelette. Jeg merker meg at effekten er aller minst for skattelette. Som vel også er det mest relevante eksempelet, dersom vi skal diskutere inflasjons- og rentevirkningene av økt økonomisk støttehjelp.
Jeg kan igjen nevne Mogstad, og denne gangen også Torfinn Harding, som i Samfunnsøkonomen 5-2022 – «Fakta og fiksjon om statsbudsjettet 2023 » – igjen understreker den svake koblingen mellom finanspolitikken, inflasjonen og rentesettingen. Til slutt kan jeg ta med Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, ledet av Steinar Holden, og deres uttalelse i 2023: «Finanspolitikkens bidrag til å få ned inflasjonen tillegges for stor vekt i argumentasjonen.»
Mitt poeng er altså ikke å ignorere effektene av økt oljepengebruk på inflasjon og renter. Men å understreke at disse effektene ikke er spesielt sterke. Derfor er også rentevirkningen nokså beskjeden når det kommer til stykket. Ironisk nok understreker Olsens eget talleksempel det samme: Revidert budsjett innebærer en impuls til økonomien på 0,9–1,4 prosentpoeng sammenlignet med forutsetningene i det opprinnelige Nasjonalbudsjettet. Det er mye. Men effekten på rentebanen av dette? Maksimalt 13 basispunkter, ifølge Norges Bank, og da tar vi også hele økningen i den innenlandske etterspørselen i betraktning.
Kjetil Olsens kronikk er samtidig en påminnelse om hvor snever den offentlige debatten rundt statsbudsjettet har blitt. I stedet for å diskutere budsjettets betydning for offentlige tjenester, incentiver til arbeid og investeringer, samt våre preferanser for omfordeling, har debatten blitt redusert til en nærmest populistisk diskusjon om budsjettets effekt på boliglånsrentene alene.
Marius Gonsholt Hov
Sjeføkonom i Handelsbanken Capital Markets
