Klimaendringene er en eksistensiell trussel. Tiltak for å dempe temperaturøkningene må både akselerere, bli flere og mer effektive. Ettersom all økonomisk aktivitet er avhengig av energi, vil de neste årene kunne by på dilemmaer for privatpersoner, bedrifter og politikere. Kombinasjonen av upopulær fossil energi og inntil videre utilstrekkelige fornybare kilder kan føre til energiskvis.
Kull er best og verst
Av alle primære energikilder er kull den billigste kilden til elektrisitet. Kull er i tillegg relativt lett tilgjengelig og greit å utvinne, og kan omgjøres til energi uten komplisert infrastruktur. Dessverre er kull verdens største kilde til karbonutslipp, noe som har ført til avtagende bruk i den rikere delen av verden.
I mange fremvoksende økonomier og fattige land er kullforbruket derimot fortsatt høyt, i stor grad fordi det må store investeringer til for å etablere infrastruktur knyttet til fornybare alternativer.
Uavhengig av hvordan man kategoriserer kinesisk økonomi, er det et faktum at en vesentlig del av forutsetningene for at den i dag er verdens nest største har vært nettopp kull.
Vekstmirakel med negative ringvirkninger
Mellom år 2000 og 2014 steg energiforbruket i verden med over 25 prosent. Ifølge Gavekal Research sto vekst i kullforbruket for 62 prosent av økningen, der Kinas andel av dette var over 80 prosent. I løpet av perioden gikk Kina fra å stå for en fjerdedel til godt over halvparten av verdens kullforbruk. Mens billig energi ble en viktig innsatsfaktor for at Kina kunne eksportere rimelige varer til andre land, og dermed bidro til avtagende global inflasjon, hadde aktiviteten store miljø- og helsemessige konsekvenser for landets egen befolkning. Dette har sammen med økende politisk prioritering av tiltak mot klimaendringer bidratt til at kinesisk og globalt kullforbruk har avtatt siden 2015. Veksten har stoppet opp, men samlet forbruk er likevel det samme som i 2010. En faktor som bidro til å unngå at en mindre kullintensiv energimiks i Kina utløste et globalt energiproblem, var den amerikanske skiferrevolusjonen, som effektivt bidro til å senke oljeprisene fra 2014 og utover.
Ubalanse mellom etterspørsel og tilbud
Gjennom de siste tiårene har forbruket av primære energikilder i verden i gjennomsnitt økt med 1,75 prosent pr. år. Dette sammenfaller med en gjennomsnittlig befolkningsvekst på 1,1 prosent pr. år, kombinert med velstandsøkning som løfter energiforbruket pr. person eller husholdning, særlig i fremvoksende økonomier som Kina.
Pandemiåret 2020 ble et unntak fra trenden som følge av nedstengninger og redusert økonomisk aktivitet. Forutsetter vi at verden om ikke lenge vil fungere mer normalt, vil energibehovet de neste årene fortsette å øke. Men det kan bli en utfordring å dekke energietterspørselen de neste årene uten at prisene skal stige. For på tilbudssiden er det utfordringer ettersom kullforbruket er på hell, en ny skiferrevolusjon er urealistisk og viljen til å investere i fossile energikilder er avtagende i kjølvannet av ESG-preferanser hos investorer og politikere.
Utilstrekkelig pengebruk
Det investeres i dag mer i klimavennlig enn fossil energi. Dette er positivt på en måte, men utfordrende på en annen. Basert på målsetningen om netto nullutslipp innen 2050, er investeringene enn så lenge kun på halvparten av det nivået som er nødvendig. Samtidig har investeringene i fossile energikilder falt med 40 prosent siden 2015, ifølge The Economist.
Av samlet energiforbruk i verden utgjør fornybare kilder fortsatt kun 4–5 prosent av totalen, med fossile kilder på rundt 80 prosent, hvorav kull utgjør om lag en fjerdedel av totalen. Med hensyn til elektrisitetsproduksjon isolert sett, representerer renere energikilder derimot 28 prosent og ventes å nå 30 prosent innen 2024. Elektrisitet utgjør dog bare 18 prosent av samlet energiforbruk i verden. Ifølge World Energy Council indikerer selv de mest optimistiske anslagene at fornybare energikilder vil utgjøre mindre enn halvparten av samlet energibehov i 2040.
Politisk press og maktforskyvning
I rike demokratier øker presset på politikerne om å prioritere tiltak mot klimaendringene fremfor utvinning av olje og gass. Dermed vil mye av denne produksjonen kunne flyttes til andre land, som i større grad kan være villige til å utnytte dette i geopolitiske eller politiske spørsmål. Mens OPEC og Russland i dag produserer rundt 45 prosent av verdens olje, ventes andelen å overstige halvparten innen 2030. Russland kontrollerer 41 prosent av importert gass til Europa, og Putin kan i teorien redusere tilførselen ytterligere og presse prisene videre opp for europeiske forbrukere.
Høye energipriser kan føre til at land tvinges til å øke kullforbruket igjen, mens det i andre land kan skape trøbbel via inflasjon, tapt kjøpekraft og svekket økonomi. Kina har signalisert vilje til å opprettholde høyt kullforbruk lenger enn planlagt, og i USA øker presset på Biden-administrasjonen om å få energipriser og inflasjon under kontroll. India var et av landene som på slutten av klimatoppmøtet før årsskiftet protesterte mot å forplikte seg til å fase ned kull.
Gavekal Research skisserer fem ulike scenarioer:
Skulle man forsøke å konkludere, er det høy sannsynlighet for at flere av disse scenarioene kan utspille seg i ulike perioder, i ulike land og i varierende grad. Overgangen fra fossil til fornybar energi vil ikke skje pent og pyntelig, men mer sannsynlig i rykk og napp. Naturkatastrofer og stigende temperaturer kan akselerere kapitaltilgang og politiske virkemidler for å finne mer effektive teknologiske løsninger til å bremse klimaendringene. Det eneste sikre er at energimarkedene kommer til å være i endring, med potensielt store ringvirkninger til økonomi og finansmarkeder.
Christian Lie
Sjefstrateg, Formuesforvaltning
