KjøpLogg inn

Formuesskatt på næring og ansvarlighet

Fremtiden var usikker, men at staten skulle ha sitt, var det eneste som var sikkert. Ett alternativ som ble vurdert, var å legge ned Autostore-satsingen.

Publisert 31. aug. 2021 kl. 21.08
Oppdatert 31. aug. 2021 klokken 21.12
Lesetid: 8 minutter
Artikkellengde er 1844 ord
TRENGER KAPITAL: Kapital og likviditet er nødvendig for å holde et selskap i live, skriver Jakob Hatteland. Foto: Hatteland

«En skal høre mye før ørene faller av», men når en har lyttet til Kari Elisabeth Kaski og Hadia Tajik, begynner det å nærme seg. De skaper et bilde av at det hverken går ut over selskap eller arbeidsplasser når de såkalt rike tar ut utbytter for å betale formuesskatten

Alle utbytter som tas ut fra selskapene, enten det er utbytter for private formål eller for å betale formuesskatt, reduserer kapitalen og likviditeten som alltid trengs for å drive og videreutvikle et selskap. Formuesskatten som er basert på verdien av et selskap, tapper ikke bare selskapet for verdier, men for likviditet dvs. kontanter. Formuesskatt kan ikke betales med eiendeler.

Kapital og likviditet er nødvendig for å holde et selskap i live. Når Kaski og Tajik sier det ikke vil gå ut over arbeidsplasser, er det usant. Selvsagt vil formuesskatt på næring tappe selskaper for kapital og likviditet.

Kaski og Tajik skaper også et usant bilde av at det er likhetstegn mellom selskapets - og eiernes verdier. For å bevise hvor stor ulikhet det er i landet bruker de verdiene i bedriftene som om det var eierens private formue. De forteller hvor lite skatt eiere betaler i forhold til selskapets verdi. De tar ikke med i beregningen at det er penger låst i virksomheten, i driftsmidler og andre regnskapsverdier som en ikke uten videre kan ta ut. Skal verdier tas ut av selskapet må en hensynta 22% selskapsskatt (med noen unntak) og 31,68% i utbytteskatt, slik at rundt halvparten av verdien representerer statens verdier. Det betyr igjen at norske eieres suksess er den norske stats suksess, og det burde vært av felles interesse at eieren forvalter selskapet på best mulig måte.

Når en eier må ta ut betydelige beløp fra selskapet for å kunne betale utbytteskatt og formuesskatt, får eieren en enorm inntekt, selv om hvert eneste øre går til staten for å betale skatten. Statistisk fremstår det som eieren tjener mye og det virker som det er større ulikhet i Norge enn den faktisk er. Statistikken gir et falskt bilde av virkeligheten. Det er få eiere som har enorme private formuer i kontanter, det meste av verdiene er som oftest plassert i næringsvirksomhet. Bruker en eier selskapets penger, eller for den saks skyld driftsmidler, som om det var egne verdier, uten å skatte for det, vil man i Norge raskt bli straffet for dette.

Det som er aller verst med formuesskatten, er at den kun betales av de som skatter til Norge. Det skaper en konkurransefordel for utenlandske eiere som i sin tur kan kjøpe opp norsk-eiet virksomhet.

En annen ulempe er at formuesskatten må betales selv om verdiene er innelåst i selskapet, og selskapet går med underskudd.

Jeg vet hva jeg snakker om. I 2008, da mitt konsern hadde et negativt resultat på 177 millioner, som følge av finanskrisen, måtte jeg likevel betale flere millioner i formuesskatt. Vi var blant annet i gang med oppføring av ny fabrikk som også krevde betydelig egenkapital og selv om vi året før hadde solgt et av våre selskap, hadde jeg ikke en privat kontantbeholdning som kunne tåle både formuesskatt og krisen ellers.

Det gikk 18 måneder uten at vi solgte et eneste AutoStore-anlegg, fremtiden var usikker, men at staten skulle ha sitt, var det eneste som var sikkert. Formuesskatten holdt på å ta knekken på bedriften, ett alternativ som ble vurdert var å legge ned AutoStore satsingen. Fra 1996, frem til da hadde satsingen tross alt kostet mye, og etter 12 år ikke gått med overskudd.

Hadde vi måttet legge ned AutoStore prosjektet ville samfunnet gått glipp av betydelige inntekter. I dag vokser selskapet sterkt, tjener mye penger, betaler skatt og har snart 500 arbeidsplasser i inn- og utland.

Kaski og Tajik, formuesskatten koster arbeidsplasser!

Det er ganske utrolig at Norge som det eneste land i den vestlige verden holder på en skatt som diskriminerer egne borgere. De to andre landene med formuesskatt, Spania og Sveits, har begrensninger slik at skatt ikke skal overstige inntekt. Norge fjernet 80% regelen i 2008 og det finnes ingen øvre grense for skattebelastning.

Eiere som skatter til utlandet, men som opererer i Norge, betaler ikke formuesskatt. Dersom en som skatter til Norge og en som skatter til utlandet eier et Norsk selskap med 50% hver, vil den utenlandske eieren etter en del år kunne kjøpe ut den som skatter til Norge, bare på grunn av formuesskatten. Etter forslaget til AP om økning av formuesskatten vil dette gå enda raskere. Den utenlandske eier vil hvert år beholde litt mer enn den norske. Han kan forrente og investere beløpet han sparer, og vil kunne samle nok kapital til å finansiere et oppkjøp´ av nordmannens andel. Uansett bransje vil det kunne oppstå en eller annen krise (for eks. Covid-19, en stor kunde går konkurs eller lignende). Nordmannen som må betale formuesskatt har kanskje ikke anledning til å ta ut utbytte fra selskapet. Har han ikke tilgjengelige likvider, kan han bli nødt til å selge selskapet. Disse mekanismene gjør også at formuesskatten fører til at bedrifter blir solgt ut av landet. Nordmenn som flytter til utlandet for å unngå formuesskatten gir samme effekt.

De fleste er enige om viktigheten av EØS-avtalen. Skatten ville vært ulovlig dersom den var omvendt, og Norge hadde skattet utenlandske eiere mer enn norske eiere. Hvorfor godtar det norske folk at utenlandske eier blir «dopet» (får rabatt) når de konkurrerer med norske eiere? Det samme ville ikke bli godtatt om det gjaldt norske idrettsutøvere. Hva om Karsten Warholm under OL fikk tillegg i tiden pga. han var norsk? Når selskaper konkurrerer internasjonalt, nytter det ikke å være nr. 2. Er tilbudet for dyrt har selskapet tapt, det kan stå om svært små marginer. Vil Kaski og Tajik at norske selskaper skal tape?

Er du riktig uheldig så investerer Oljefondet hos dine utenlandske konkurrenter. Det medfører at staten ved formuesskatten fjerner kapital fra de som skatter til Norge, og tilfører kapital til konkurrenter i utlandet. Noe jeg også har erfart.

Selskap har forskjellig evne til å betale utbytter etter hvor mye selskapene tjener. Det er lettere å ta utbytter og betale formuesskatt i selskaper som tjener gode penger, dvs. selskap med lav kapitalbinding, lite konkurranse og høye marginer. I selskaper med høy kapitalbinding, høy konkurranse og med lave resultater kan formuesskatten være vanskelig eller umulig å betale. Kaski og Tajik sier de skal skjerpe formuesskatten og ta fra de som har mest. I den virkelige verden gjør de det stikk motsatte, da blir formuesskatten en slags omvendt «Robin Hood» -skatt, hvor staten tar fra de som har minst evne. Er dette god AP og SV fordelingspolitikk?

Ingen må våge å kritisere formuesskatten, man skal tie stille, ellers blir en uthengt i media. Om eieren har tatt ut midler fra selskapet ved omleggingen av skattesystemet for mange år siden, da er eieren nærmest en forbryter å regne. Det ble bestemt av Stortinget at dette kunne gjøres, pga. selskapene ble skattet på en annen måte før omleggingen, og at en endring i skattemodell krevde en overgangsordning for å unngå dobbeltbeskatning. De fleste eiere tok ut pengene og førte de tilbake i selskapet som egenkapital. Det gjorde jeg også. Denne kapitalen har vært med på å hjelpe selskapene våre å drive forskning og utvikling. Vi har kunnet investere i dyktige ansatte og har brukt det mangedobbelte i forskning og utvikling.

I de årene vår likviditet var mest krevende ba vår økonomisjef meg om å tenke på mine ansatte, og selskapet, og flytte ut av landet. Jeg har alltid vært lokalpatriot og vært stolt av å være Norsk. Jeg regnet med at politikerne etter hvert ville forstå hvor feil denne skatten var. Erna lovet på nytt og på nytt å fjerne den.

Jeg har måttet ta ut betydelige utbytter fra mine selskap for å betale min formues- og utbytteskatt. Det aller meste av min formue bestod tidligere av aksjer eller lån til mine selskaper. Hadde jeg flyttet ut, ville mine selskaper beholdt disse midlene, og våre selskaper hadde fått konkurrere på like fot med utenlandske selskaper.

Vi har drevet fra Norge, med selskaper i flere land. Den største omsetningen og mesteparten av min formue kommer fra vår virksomhet i utlandet. Arbeidsplassene i både Norge og utlandet ville vært tryggere uten formuesskatt. De siste 5 årene har jeg kostet selskapet over 30.000.— pr døgn i formues- og utbytteskatt basert på selskapets verdier. Det er selvsagt småpenger sammenlignet med Witzøe, men det var likevel svært mye for mine selskap før jeg solgte. Er jeg grådig siden jeg tenkte på meg selv og valgte å bli i Norge, eller ville jeg vært en grådig skatteflyktning dersom jeg flyttet ut med tanke på å redde arbeidsplasser og selskaper. Jeg er ikke helt sikker.

Formuesskatten er urettferdig da den beregnes på forskjellig grunnlag. De fleste har hørt om eksempelet Witzøe i SalMar ASA og Karl Munthe-Kaas i Oda som understreker hvor forskjellig den kan slå ut. I utkanten er det sjelden andre som kan overta bygningsmassen, om dette skulle være aktuelt. Verdiene er låst, det er ikke snakk om verdistigning, og i enkelte tilfeller er verdien lik null. Det er vanskelig å få lån, men både eiendomsskatt og formuesskatt skal betales. I, og nær, byene er det motsatt, der er det mange mulige kjøpere. Prisene stiger, og det er lett å få lån. Satt på spissen, sammen med banken kan en eie hele Oslo uten å betale formuesskatt. Dette gjør skatten distriktsfiendtlig, og i praksis høyere på landsbygda. Formuesverdiene er forskjellige avhengig av på hvilken måte de er investert. Ved å selge selskapet kan en få frie midler og velge hvor en vil investere. En kan derfor spare formuesskatt ved å selge selskapet og kjøpe eiendom i Oslo.

Til og med AP og SV politikere ønsker gründerne velkomne, de sier «vi trenger dere», vi trenger arbeidsplasser. Dere som ønsker å bli grundere må huske på at de ikke er til å stole på. De sier dette kun for at dere skal jobbe dere halvt i hel 12-14 timer i døgnet, alle dager i uka, i mange år, satse alt, og pantsette hus og hjem. Er dere heldige, får suksess og skaper arbeidsplasser vil de både «ta og flå» dere. Enda verre, om dere skulle gjøre suksess i omsorgssektoren blir dere kalt «velferdsprofitører». Gjør dere jobben bedre og mer effektivt, og sparer penger for staten, må dere for all del ikke ta noe av det dere har tjent som utbytte.

Det sies igjen og igjen i valgkampen at de rike skal «tas» og «flås». De fleste forstår at dette gjelder skatt, men noen få vil alltid ta det litt mer bokstavelig. Kan det være riktig å forsøke å skape et fiendeforhold mellom de som har tjent opp noe kapital, «de rike», og det de kaller «vanlige folk»? Vi kjenner denne type retorikk fra samfunn og styresett vi ikke liker å sammenligne oss med.

At Rødt og SV kommer med slike populistiske utsagn overrasker ikke, men at AP som tradisjonelt har vært et ansvarlig parti henger seg på, er vanskeligere å forstå.

Jakob Hatteland