Bli med på topptur til Svalbard

Denne saken ble første gang publisert i Finansavisen Premium i april 2020. 

Det gamle hurtigruteskipet seiler ut Isfjorden på Svalbard. Båten vår, MS Nordstjernen, har gjort tjeneste for hurtigruten i over 60 år. Et seilende museumsskip i sin beste alder.

Hun pløyer seg gjennom vannet. På dekk står en gjeng hipstere kledd i gult, og febrilsk utnytter de siste glimtene av 4G de vil ha på mange dager. Hele skipet er kledd i gult, bærekraftige gule skijakker som en hilsen til det grønne Greenpeace-skipet som ankrer opp i det MS Nordstjernen seiler ut og dreier nordover.

Det blåser friskt. Vertskapet forsøker å pumpe i gang stemningen i den småkalde spente gjengen.

– Dere er alle en del av North Face-familien, sier Jan van Leeuwen, toppsjef for The North Face i Europa, Midtøsten og Afrika. DJ-en har dempet musikken, og sjefen snakker entusiastisk i mikrofonen.

Han har fylt opp den gamle hurtigruten med sine beste forhandlere og håndplukket presse for å teste det nyeste innen utendørsbekledning. De seneste årene har laboratorienerdene i The North Face dykket ned i nanopartikler og utviklet det de mener er det ultimate skallmaterialet; Futurelight. Det er det denne turen handler om. Produkttesting. Og å bygge historier, selvfølgelig. Og nettverk, innhold, samtaler, opplevelser og følelser som skal markedsføres til omverdenen med og uten filtre. Finansavisen er invitert for å bidra.

Dyrke historie

– Vi selger en drøm, sier van Leeuwen. Nå har han lagt fra seg mikrofonen, og vi spaserer gjennom bebyggelsen i Ny-Ålesund.

– Vi er her for å oppleve Futurelight. Sportsbransjen er knalltøff, det et jag mot bunnen. Alle merkene kjemper om de samme prispunktene, du får knapt solgt en skalljakke uten 30 prosent rabatt.

Han er tydelig på at det er vanskelig, men oppskriften er klar.

– Vi satser på innovasjon, og mener vi har laget det mest avanserte skallstoffet. Så må vi fortelle historien vår, at vi kommer fra fjellet. Da kan vi ta bedre betalt og forhandlerne tjener litt mer. Vi må bryte denne onde sirkelen med lavere og lavere priser.

I de spektakulære omgivelsene vil van Leeuwen bygge «et samfunn». Regionsjefen snakker i metaforer.

Ny-Ålesund er ingen metafor. Det er noe av det mest trauste og samtidig magiske du kan se for deg. Her ligger små fargerike hus og høyteknologiske forskningsinnstalasjoner strødd ut mellom de karakteristiske fjellene som er rike på kull.

Bosetningen ligger i Kongsfjorden og ble bygget av gruvearbeidere for hundre år siden. Byen er verdens nordligste havn og har egen flyplass. Fortøyningsmasten for luftskip står der fortsatt. Masten der Nobile og Amundsen tjoret fast Luftskipet Norge før de seilte over nordpolen.

Stedet var viktig både industrielt og politisk, i sin tid bygget på høye kullpriser og risikokapital fra Sunnmøre. Kings-Bay ulykken i 1962 satte imidlertid en stopper for gruvedriften. Ulykken der 21 gruvearbeidere mistet livet var den siste i en lang rekke gruveulykker. Metaneksplosjonen i den dypeste delen av Estergruven førte til regjeringskrise, og landsfader Gerhardsen måtte ta sin hatt og gå.

Ambassadørtur

Det samfunnet van Leeuwen og The North Face vil bygge er av en mer metaforisk art.

– Her er vi sammen på en båt i flere dager. Står på ski, spiser og drikker godt sammen. Her bygger vi relasjoner. På de store bransjemessene ser du «tusen» klesmerker som alle virker like. Vi får ikke frem budskapet vårt, den følelsesmessige tilknytningen, sier van Leeuven.

– Her kan vi dyrke historien vår, legger han til.

The North Face har knyttet til seg en rekke ambassadører rundt i verden, atletene, og investerer mye i sine eventyrere. Fjellfolket – de tøffeste av de tøffe – blir sponset og er med på å fortelle historien om klærne for de store ekspedisjonene. Tre av dem er med på denne turen.

– Vi har med Jim, Hervé og Evelina som er i miljøet og snakker om ekspedisjonene sine.

Jim Morrison, ikke den legendariske The Doors-vokalisten, men blant de mest ekstreme innen klatring og skikjøring er her for å fortelle om eventyrene sine. Året før tok han med seg partneren Hilaree Nelson og dro til toppen av Lhotse i Himalaya for å stå på ski ned. Fjellet er verdens fjerde høyeste topp, 8.516 meter over havet. En vanvittig prestasjon. Det var den tredje 8000-meters toppen han besteg den sesongen, og ga dem utmerkelsen «Årets eventyrer» i National Geographic.

The North Face så ekspedisjonen som en mulighet til å teste det nye produktet. Skallstoffet med nanospinning som de hadde utviklet i laboratoriet. De utstyrte ham med en prototype av Futurelight. Han pakket spent opp pakken med det første settet, og litt skuffet måtte han konstatere at sponsorene hans hadde plukket ut et sett i cyan.

Ikke favorittfargen. Forfengeligheten spiller inn også på verdens tak. Men klærne gjorde jobben.

– Når dette fungerer på ekspedisjoner til over 8000 meter, da er det bra nok for oss vanlige forbrukere også, slår van Leeuwen fast.

Det var selvfølgelig et filmteam med på turen. Innhold er alt. Bildene følger produktene ut i butikkene og forteller den samme historien som selgerne. Jakken for de ekstreme turene.

Den jakken far vil ha når han skal på ski. Og ungdommen vil ha samme jakken når de svinser rundt i byen. Det beste på markedet.

North Face har røttene og storytellingen godt plantet i ekspedisjoner, friluft og rå natur. Men de seneste årene er en stadig større andel av selskapets omsetningen kommet fra urbane kids på Oslo City som knapt har vært en tur i marka. Mer bussholdeplassen på Galgeberg, ikke Glittertind.

Uansett, tilbake til skipet.

På badestranden jobbes det med å få fyr på ovnen i den medbrakte badstuen. Alle blir utfordret til å bade, men folk virker ganske avmålt.

Etter gruvetiden ble Ny-Ålesund gjenfødt som forskningssenter. Norsk Polarinstitutt driver blant annet klimaforskning i Kongsfjorden, kanskje Norges mest utforskede fjord. Det seneste tiåret har isen uteblitt og vannet i fjorden er blitt varmere. En av artene som får unngjelde er den lille Alkekongen, når vannet blir varmere blir matfatet mindre næringsrikt og Alkekongen får problemer med å brødfø familien sin. 

Smått utrolig forteller Jan van Leeuven at North Face er opptatt av bærekraft.

– Se på naturen rundt oss, isbreene. Bærekraft er viktig. Vi setter klare mål for fem-ti år av gangen og er transparente.

Han er fortsatt målbevisst, men litt mindre tydelig.

– Vi vet nok ennå ikke hva det viktigste målet er, vi må hele tiden forbedre oss, jobbe steg for steg, gjerne med andre merker og finne ut hvordan vi kan gjøre hele klesindustrien bedre. Det er vårt ansvar overfor planeten og kundene.

Vi blir avbrutt av rop og skrik fra badestranden. Noen spenstige italienske gloser tyder på at det er ikke bare er barske nordboere som har våget seg ut i isvannet. På stranden har de omsider fått opp den portable badstuen, røyken stiger over teltduken og blander seg med den arktiske tåka som vi begynner å bli litt lei av. Vi vet ikke at vi snart får se Svalbard fra sin aller beste side.

Snøskred og isbjørn

Vi våkner vi til sludd og kjenner spenningen kryper inn under huden mens vi titter ut av gluggen i lugaren. Ugjestmilde fjellknauser i svart og hvitt skimtes i tåka. Det er opp der vi skal.

Guidene blir ropt opp til planleggingsmøte på høyttaleren. Deres oppgave er å finne dagens beste snø. Vi er et fullt skip som drømmer om pudder.

Båten sirkler rundt i bukta før vi hører ankerkjettingen droppe. På tide å få litt frokost, dette skal bli en lang og innholdsrik dag.

Guidene skal ikke bare finne den beste snøen, sikkerhet er viktig. Snøskred er vanligvis den største risikoen på topptur.

Her må vi også passe på isbjørn.

– Hvis dere ser noe gult som beveger seg må dere rope ut, forklarer guiden, mens han demonstrerer hvordan geværet virker.

Isbjørner er gule, altså, ikke hvite.

– Signalpistolen er først, den skal skremme vekk bjørnen. I ytterste konsekvens må geværet brukes, fortsetter guiden.

Det er viktig å huske på at vi er gjester her i isbjørnens hjem. Hvis vi ser bjørn må vi trekke oss unna.

Skyene ligger tett over Kongsfjorden. Vi marsjerer taktfast mot toppen, over Flakbreen mot en topp på rundt 650 meter over havet. Fjellene vi beveger oss i er ikke like godt utforsket som det vi er vant til, og ikke alle toppene har navn. I hvert fall ikke noe kartet vårt kan avsløre. Mange av navnene i området vitner om en kjærlighet til konge og fedreland; Christian Michelsenfjella, Kronprins Olavs Fjell, Kongekrona, Septeret, Dronning Mauds Fjell.

Vi finner frem hjelmen, fellene dras av skiene og legges i sekken, med tåka stadig fremme. Vi dytter i oss litt mat og en kaffe mens vi nytteløst venter på klarværet. Dette er tydeligvis ikke dagen for utsikt.

Vi innser begrensningen og slipper oss utfor fjellet, det er deilig å kjenne litt fart i det noe tynne snødekket. Kanskje er det dagens beste snø i området, men vi har opplevd bedre. Jakkene fikk i hvert fall testet seg i det arktiske møkkaværet.

Tilbake på båten snakkes det om det eksotiske Svalbard. De små lugarene gjør at passasjerene trekker til fellesområdene. Folk samles ute på dekk og i restauranten og baren.

– Den arktiske naturen, isbjørnen, det gjør folk sammensveisa. Energien ombord er helt magisk, sier Hilde Fålun Strøm. Sammen med makker Thomas Hukkelås leder hun ekspedisjonen. Begge har mange år bak med reiseliv og skikjøring på øygruppen.

– Atmosfæren er veldig spesiell er på disse turene. Deltakerne er aktive mennesker som alle liker å stå på ski, sier Strøm.

Uken etter venter de en ny pulje gjester til Toppturfestivalen Svalbard. Det startet som venners venner-festival og har utviklet seg til en levedyktig utsolgt reiseprodukt.

– De ekstreme omgivelsene her er tiltrekkende, selv om de kan være ugjestmilde, sier Hukkelås.

– Folk er interessert i historien her, geologien og innbyggerne.

Klimaendringene er også et tilbakevendende tema. Strøm jobber til vanlig for Hurtigruta og skryter av sin egen arbeidsplass.

– Jeg kunne nok ikke jobbet for dem hvis ikke konsernsjef Skjeldam hadde dette drivet for klima og grønn utvikling.

Nå er alle skipene frie for engangsplast. De jobber videre med blant annet matsvinn.

– Hurtigruten er store nok til å presse underleverandørene til å levere mer bærekraftig, sier hun.

På akterdekket dundrer afterskien. Vi tar en skål for de italienske vennene som ble sjøsyke og kastet opp halve natten. Keith får også en skål. Han hadde nesten kommet seg til fjelltoppen da han mistet sekken med skiene spent fast. De rullet nesten ned til fjorden før de stoppet.

Høydepunktet kommer når toppsjefen først annonserer at han tar barregningen for hele ekspedisjonen, før han beordrer en medarbeider over bord.

– David skal slutte hos oss, det er en skikkelig dårlig beslutning. Han må gå planken.

Bratt terreng

Så er det duket for dramatikk. Ikke i form av isbjørnfare, men snøskred. Guiden leder en gruppe mot brattere terreng for at fotografen skal ta noen gode bilder. Snølaget er stabilt, men sønnavinden har transportert en del snø som har pakket seg enkelte steder. Gruppen kjører henget én og én med god klaring, siden terrenget er brattere enn de magiske 30 gradene. Guiden kjører først, og på terskelen til henget tar han ned farten og setter en slags stoppsving for å sjekke snødekket.

Så går snøen i brudd. Skikjøreren blir tatt på siden og sklir nedover kanskje 50 meter før han kommer uskadd ut på siden av snømassene. Et minutt senere løsner en nytt skred like ved, men gruppen er på trygg avstand. Enorme mengder snø seiler rolig og bestemt ned i dalen, selv om bruddkant var beskjedne 10-15 cm. Gode rutiner og flaks gjorde at skader ble unngått. Vi fikk en tydelig demonstrasjon på hvor vanskelig det er å forutsi skred og hvor mye brattheten har å si.

Endelig kommer også endelig solen frem, og viser hvor vakkert det er her. Skuta har blitt ganske liten der den ligger for anker i Trygghamna – en liten sidefjord til Isfjorden. Her oppe kjennes kroppen lett mens vi trasker over Protektorbreen på vei til en av de hvitkledde toppene, det er mange fristende i området. Høydemetrene slukes fort unna.

Det er dette vi har kommet for. Indrefileten. Vi må ta en ekstra titt på utsikten for å hindre overtenning. Nå står tiden stille. Timer og dager med reising, planlegging og lange flyturer betyr ingenting. Det er disse øyeblikkene som skal selge utstyr. Utstyr gjestene har brukt mangfoldige tusenlapper finansiert med hardt opparbeidede sparepenger. Slit i noen hundre meter, før vi kom til toppen.

Det er glemt når alt klaffer. Vi slipper oss utfor og setter noen etterlengtede svinger i den silkemyke snøen. De få minuttene nedover oppleves som timer, uker. Verden har stoppet, ingenting annet er viktig. Fem minutter med total konsentrasjon.

Og etterpå venter en bøtte fylt til randen av Isbjørnpils på dekk.